Wagyubiff

Det beste med å lage mat er å spise maten. Ofte er tilberedningen også en viktig del av gleden, spesielt når man er flere. Men også det å lese om mat kan være moro, og av og til kommer man borti noe man bare MÅÅÅ prøve…. Vel- jeg har i min leting etter det optimale hamburgerkjøttet dumpet borti begrepet Wagyu. Wagyu er en japansk kvegrase, og de fleste kjenner til den i forbindelse med Kobebiff (Wagyurasen har opprinnelsen sin i Kobe, Japan) som er eksklusivt og latterlig dyrt biffkjøtt. (Før jeg går videre-nei, ikke engang jeg fantaserer om å male dette opp til hamburgerkjøtt…)

Altså, her om dagen ble jeg sittende og lese endel om Wagyubiff/kobebiff og de mange mytene knyttet til kjøttet. Et utbredt rykte er at dyrene masseres hver dag og drikker maltøl! Nå er ikke dette helt sant, men faktum er at Wagyurasen holdes ren og behandles bedre enn andre, nettopp for å bevare eksklusiviteten og verdien på kjøttet. En av grunnene til at kjøttet er så ettertraktet er de fine fettmarmoreringene i kjøttet, og jo finere denne marmoreringen er, jo bedre skal da biffen være….

Så er det jo engang sånn her i verden, at er noe ekstremt er det bare å lete så finner du noe enda mer ekstremt…. det har seg nemlig sånn at på en liten øy utenfor Tasmania (Australia) finnes det en ranch som har spesialisert seg på Wagyurasen, og som visstnok skal produserer den alleralleraller beste biffen i verden. Kyrne er frittgående og deler av dietten er tang de spiser i strandkanten, noe som visstnok skal gi ekstra god smak, og enda finere fettmarmorering enn vanlig Wagyubiff….

Nei-den ligger IKKE i i kjøledisken på RIMI og det er stor sannsynlighet for at jeg aldri får mulighet til å smake på dette kjøttet…jeg setter det allikevel på en «to do» liste jeg, litt langt nede liksom…. se bare på bildet av «vanlig» Wagyukjøtt….

Wagyu Foto:wikimediacommons